Valgets kval

14. januar søkte jeg skoleplass på Nordfjord Folkehøgskole. 2. februar fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått plass på Vertikal-linja. 2. april ringte Hald Internasjonale Senter og spurte om jeg ville komme på intervju til Kristiansand for å se om jeg egnet med som Act Now'er. 14. april var jeg i Kristiansand og ble intervjuet av to koselige personer. 24. april fikk jeg vite at jeg hadde fått plass på Hald. Jeg hadde blitt tilbudt en plass hos CHRISC Uganda i syv måneder.

Valget var vel lett?

Ikke for meg. Det var veldig vanskelig. Uansett hva jeg valgte, valgte jeg bort noe bra.

Jeg var helt i skyene når de snille Wenche ringte 24. april og sa jeg hadde fått plass. Jeg var så glad. Den dagen startet russetida OG jeg hadde fått dette fantastiske tilbudet. Det virket spennende, givende, utfordrende, lærerikt, litt skummelt og artig å være i et afrikansk land i syv måneder. Jeg har jo lyst til å hjelpe folk som ikke har det så godt som Ola og Kari Nordmann. Samtidig er jeg reiselysten, og egentlig ganske vant med å være borte. Dette virket jo helt utrolig bra! Så begynte jeg å snakke med personer som jeg vet bryr seg om hvordan jeg har det. De kom med noen synspunkter, men konklusjonen var alltid den samme. "Du må velge selv". Så klart visste jeg det. Det var bare så utrolig vanskelig å velge.

Hvis jeg en gang skulle ende opp på en folkehøgskole, har det alltid blitt sett på som et lite nederlag. Det er liksom for de som ikke fant noe annet, liksom. Det å være på en plass i et år, fant jeg fort ut at ikke var noe for meg. Men allikevel søkte jeg på tre folkehøgskoler etter nyttår. Bare for å ha noe i bakhånd, på en måte. Måtte jo i alle fall ha et sikkerhetsnett hvis jeg ikke kom inn på det jeg ville. Nordfjord var den som virket best. Jeg kjenner noen som har gått der, og alle sier det har vært helt fantastisk. Samtidig har Cecilie truffet en hel hurv av tidligere Nordfjord-elever i Trondheim. Hun sier de har et samhold som nesten ikke kan sammenlignes med noe annet. Jeg liker også at skolen er en pure friluftslivskole, for jeg liker jo friluftsliv kjempegodt. Vertikal-linja virker også helt fantastisk. Noe å se fram til er de mange toppturene både med og uten ski på bena. Interrailtur i Europa, og ikke minst turen til Himalaya og Tibet blir nok også for elevene fantastisk.

Så hva valgte jeg?

Valget falt på Nordfjord. "Hva?!" sier du kanskje nå. Eller "kæ for någe?!" passer kanskje for flere av dere.

Jeg føler jeg må begrunne dette valget for dere som ikke har snakket med meg om det. Hvis noen andre rundt meg hadde gitt slipp på plassen på Hald til fordel for en folkehøgskole, ville jeg nok syntes at de var passe idiotisk. Men jeg føler at jeg trenger et år på Nordfjord. Jeg vet at Nordfjord blir bra. Eller, jeg er i alle fall ganske sikker på det. Jeg tror kremen av unge friluftsfolk vil befinne seg her, jeg har i alle fall blitt fortalt det. Jeg tror det er det rette valget for meg. Slik jeg så det, og ser det ennå, tror jeg Nordfjord gir best personlig utvikling for meg det første året etter videregående. I løpet av de tre årene på videregående har jeg opplevd noen tunge stunder, og jeg følte at jeg trengte et stabilt år. Det er vanskelig å forklare. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg trenger på en måte et solid "oppbyggingsår".

Man treffer sikkert venner i Afrika også, men ikke på samme måte. Jeg har lyst til å etablere et nytt vennenettverk (selv om jeg er aldeles fornøyd med nettverket jeg nå! Jeg digger dere alle!), et nettverk som kan følge meg i mange år framover. Jeg har hørt at folk skaffer venner for livet på folkehøgskoler. Jeg tror det kommer til å skje for meg også.

Hvis jeg først skulle gå på en folkehøgskole, måtte det skje året etter videregående. Ikke søren om jeg hadde villet gå et år senere. Er det dumt sagt? Men da ville jo alle vært et år mindre enn meg. Nei, hvis jeg skulle gå på Nordfjord, måtte det bli nå.

Foreløpig er planen å søke på Hald neste år igjen. For det er viktig å presisere at jeg ønsker og vil bli Act Nower. Jeg tror bare at jeg kan bidra med mer om jeg reiser et år senere. Det er ingen tvil om at jeg hadde kommet til og utviklet meg gjennom et sju måneders opphold i Afrika, men som sagt: jeg tror jeg står bedre rustet for oppholdet etter et år på Nordfjord. Nordfjord vil gi meg et godt utgangspunkt. Jeg velger å tro det.

Men et spørsmål som jeg har spurt meg selv mange ganger er hvorfor jeg i det hele tatt skal på en plass på Hald neste år når jeg vraker dem i år? Hvem gjør det liksom? Neste år kommer det kanskje enda flere, og bedre, søkere som slår meg ned i støvlene. Foreløpig har jeg kommet fram til at jeg også neste år har muligheten for å få en positiv tilbakemelding. Jeg håper jeg stiller på lik linje med alle andre, selv om jeg takket nei i år. Jeg må vel det?!

”To friår?” tenker du kanskje nå. Mitt svar er både ja og nei. Nordfjord blir definitivt et friår. Hald føler jeg blir noe annerledes. Friår ja, men ikke på samme måte som Nordfjord. Du er på en måte en mer arbeidsgiver gjennom Hald. Ikke at det er noe dårlig det heller. Det er så vanskelig å få ned tankene i ord, altså! Men hvem bryr seg om det er to friår? Jeg er jo liten fortsatt! Født seint på året også, hehe. Hvis jeg tar to friår, og begynner å studere etter det, er jeg jo ennå 19 år! Nei, jeg tror man bare må utnytte mulighetene når de er der. Man kan selvsagt reise, ”oppleve verden” og gjøre slike ting innimellom studentlivet og etter, men hvorfor ikke gjøre det nå?

Men nå er det jo aldeles ikke sikkert at jeg kommer inn på Hald neste år. Tvert i mot. Kanskje jeg finner på noe annet også? Hvem vet? Ikke jeg, i alle fall.

Noen av dere er sikkert uenig i det jeg har sagt. Jaja, det gjør ingen verdens ting. Min tankegang fungerer i alle fall slik. Folk tenker forskjellig, og prioriterer deretter.

Dette var en litt ærlig Ingeborg. Men det er neimen ikke lett å få ned tankene på papir. Enda vanskeligere når du selv ikke helt har kontroll på dem.

Jeg gleder meg til Nordfjord. Jeg gleder meg til året etter også, hvor enn jeg ender opp. Jeg gleder meg til årene etter der igjen. Noen tunge perioder kommer alltid, men det er i motbakker det går oppover!